01.10.2026 -

Bjørn Hatterud - Industriell uorden

Verket Industriell uorden er industriell musikk for et industrielt område, Grenland. I Grenland har kultur og samfunnsliv gått i dialog med industri i snart fem hundre år. Byer og tettsteder voks fram i røyken fra industripiper, helt fra Fossum Jernverk ble grunnlagt i 1539, via sagbruk fra 1600-tallet av, papirproduksjon og porselen fra 1800-tallet og utover, til tungindustrien på Herøya ble grunnlagt i 1929 og petrokjemien kom på 1970-tallet.  

Nå er Grenland delvis blitt avindustrialisert. Der fabrikkene fremdeles er i drift, har tradisjonell, tung forurensningsindustri blitt gjort om til høyteknologi innen bærekraft, sånn som batterimaterialer, sirkulærøkonomi, hydrogenproduksjon og forskning på storskala karbonlagring.

På Klosterøya, der verket skal spilles av, forsvant industrien i 2006. Likevel er sporene etter industrien fortsatt en viktig del av øyas identitet. Fabrikkbygninger, piper og andre industrielle spor minner om tida da papirindustrien dominerte øya, mens skole, kultur, næringsvirksomhet og boliger har gitt området en ny rolle.

Hva er så lyden av slike geografiske områder, bygget opp rundt industri? Min tilnærming er inspirert av såkalt industriell musikk. La oss reflektere litt over «det industrielle» i musikkhistorien.

Begrepet industriell i musikk går tilbake til den tidlige avantgarde-musikken. Sånn som Luigi Russolos støymusikkkonserter i 1913-14, Arseny Avraamovs Symfoni for fabrikker og sirener i 1922, Edgard Varèses Amériques 1918-1921, John Cages tidlige verk med radio, blikkbokser og grammofon, samt etterkrigstidens musique concrète med lydbåndopptak av maskiner og teknologi. Bruken av industri og mekanikk i musikk var i starten mest ment å hylle moderniteten og framskrittet som industrialisering representerer.

Dette var annerledes i sjangeren industriell musikk som oppstod rundt midten av 1970-tallet. I slik musikk ble punkens provokasjoner og pulserende repetisjoner kombinert med støy og lydkilder fra den tidlige avantgarden. Industriell musikk ble kjent gjennom internasjonale band som Throbbing Gristle, Cabaret Voltaire og Einstürzende Neubauten, samt norske band som Famlende Forsøk, Munch, Holy Toy og Sadomaoistan.

I industriell musikk ble den industrielle lyden en radikal kulturkritikk mot maskiner, kommersialisering og utbytting av arbeidere. Den industrielle musikkscenen var også opptatt av det potensielt totalitære i maskiner og masseproduksjon, og av hvordan totalitære samfunn opprettet dødsleire og dødsmaskiner, som liknet på fabrikker. I tillegg var bandene opptatt av fremmedgjøring av arbeidere, helseproblemer og miljøutfordringer som industrien lagde.

Samtidig var musikken også en hyllest til lyden av maskinene. De industrielle bandene på 1970-tallet grodde særlig fram i områder der industrien var i ferd med å forsvinne. Slik bandene så det hadde det stygge og harde i industrien sin helt egen estetikk som ble borte da fabrikkhallene ble tømt og forlatt. Der industrien forsvant grodde det fram et tomrom der en kunne lage industriell musikk.

La meg vise til et konkret eksempel. Da det tyske bandet Einstürzende Neubauten spilte i en nedlagt fabrikk i Oslo tidlig på 1980-tallet, så brukte de oljefat, metallskrot og maskiner for å lage lyd i et rom som da var blitt avindustrialisert.

Senere gikk mange av de industrielle bandene over til å lage programmert dansemusikk, som house og tekno. I den elektroniske dansemusikken ble var maskinelle rytmen mest ment for å få folk til å danse. Viktig i house og tekno var også sampling.

Samplingen var de industrielle bandene først ute med. Musikken skulle jo utforske bråket i maskinene, arbeidernes fremmedgjøring, masseproduksjonens forflatning og naturens ødeleggelse. Derfor inneholdt den industrielle musikken mye sampling, opplesning av funne tekster, avspilling av biter av utgitt musikk, lydopptak av maskiner og bevisste henvisninger til smakløse, subversive eller overskridende skikkelser fra kulturhistorien. Det var vanlig at avvik, totalitær tenkning, vold og seksuelle normbrudd eller overgrep ble løftet fram.

Den industrielle musikken har derfor alltid vært preget av sterkt motstridende estetiske og ideologiske budskap, der paradokser, pastisj og parodi sklir rett inn i en selsom blanding – en slags ambivalent form for tekstuell støy. Der det er vanskelig å vite når utøverne tuller, og når det er blodig alvor.

Derfor er det slik at når jeg lager industriell musikk til Grenland, Norges største industriområde, så henter jeg materiale fra den tunge industrielle historien til Grenlandsområdet, og sampler fra maskiner og støy, og etterstreber en estetikk som sier noe om hvordan industriens lyd har påvirket landskapet, byene og arbeiderne som har jobbet her. 

Samtidig har jeg sett etter tanker og estetikk fra slike normbrytere, dissidenter og avvikere fra Grenlandsområdets industrihistorie, for å lage den tekstuelle støyen av ambivalens som den industrielle musikken er kjent for. I ulike arkiver og digitale bibliotek har jeg kommet over lokale unntak fra den store industrielle historien. Kulturelle avvik, og fortellinger som har grodd fram på tross av industrien og industriborgerskapet.

I verket bryter alle disse avvikene fra den industrielle fornuften med forventinger om produktivitet, de kritiserer forestillinger om at menneskers verdi er deres stabilitet som arbeidskraft, og de gir sideblikk på industriens rolle som formidler av optimistisk framtidstro.

I verket er så alt dette – støyen, det maskinelle og de kulturelle avvikene – knadd og eltet sammen til et 44 minutters lydverk.

La oss gå gjennom verket sammen. Verket består av tre deler, som glir sømløst over i hverandre, der alle er inspirert av industri, makt og motstand i Grenlandsområdet.

I den første delen opplever vi at vinden blåser i Skien kirke. Verket starter med intense visjoner for presten Gustav Adolph Lammers (1802-1878). Han grunnla Norges første dissentermenighet i Skien i 1853, og brøt med det statens monopol for gudstro. Vi følger hans ville vekkelse, og staten som forsøker å slå ned det radikale og ukontrollerte kaoset rundt Lammers eksentriske menighet, som blant annet var motstandere av gardiner (!).

Deretter kommer unge motkulturelle kunstnerspirer som ble ledet av Per Helge Berrefjord i det anarkoide totalkonseptet OHM i 1969. Her fortelle ungdommer om idealene sine, samtidig som vi hører hvordan de ble forsøkt holdt i tømmene av Skiens kulturinstitusjoner og politikere. Det ble ikke revolusjon av OHM, skillet mellom kunst og levd liv er fremdeles der.

Drømmer kan være storslåtte, frihetsbehovet stort og visjonene vide, men i virkeligheten er det oftest slik ting etter hvert låses fast i sentrale institusjoner.

Og slike institusjoner, enten de er private eller offentlige, har det med å definere hva som er ønskelig og ikke, bra og ikke. Institusjoner har for eksempel et ord med i laget når en skal bestemme hva som er naturlig. På 1890-tallet ble en mann i 60-årene som lå med menn i Skien og Porsgrunn straffet i retten for homosexen. Den gangen ble homoseksualitet ansett som så unaturlig at det var kriminelt. Ettersom han lå med menn, ble han kalt for tvetulling, et begrep som også ble brukt om hermafroditter, ikke-binære og andre som brøt det som ble sett på som naturlige kjønnsgrenser.

Tvetullingen i verket glir inn i en slags dansbar klubbverden, der den ekstatiske bakeren danser med deig på fingrene. Deretter får vi en glidende overgang videre til en stålgrå, vidunderlig ny verden av datalagring. Vi går fra en skeiv og ikke-binær dans, til en teknoklubb for de binære tallene en og null.

I denne binære og digitale klubben, så kommer det inn lydopptak av støy fra kjølevifter, tatt opp i et datalagringssenter, liknende senteret som Google de siste årene har etablert på Gromstul. Vi snakker en om en ny slags industri, en informasjonsindustri. Samtidig glir det inn nye elementer i verket, ulike stemmer, lyder og melodier laget av kunstige former for intelligens på nettet. Den kunstige intelligensen lages i maskiner med liknende kjøleanlegg, som de du hører bråke i bakgrunnen.

Selv det frie internettet er blitt til privateid storindustri, og med det beveger vi oss over i den tredje delen. Man kan drømme, men kan man egentlig unnslippe makt, institusjoner, kapital og stat?

Skien har sammen med Porsgrunn dannet et belte av industri. Skien er blitt stående som den mest småborgerlige delen av beltet. Henrik Ibsen flyktet fra Skien så fort han bare klarte, og han endte opp som en antiborgerlig rabulist, og i en periode til og med som statshatende anarkist.

Da Lesbisk Rørsle etablerte seg i Grenland for femti år siden valgte de ikke å etablere seg i Skien, som de opplevde som den borgerlige og kristne byen. Porsgrunn derimot var stedet for radikale folk, for der var til og med landets første kvinnehus.

Porsgrunn ble også hjembyen for Arthur Berby (1892-1977), som var sentral i Menstadslaget i 1931, og etter hvert beryktet som kommunepolitiker for Norges Kommunistiske Parti i kommunen.

Bakgrunnen for Menstadslaget var en arbeidskonflikt i Skiensvassdraget, der kapitaleiere ville underminere arbeidernes rettigheter og dumpe lønna. En arbeiderdemonstrasjon ble møtt av væpnede styrker fra staten – sendt av daværende forsvarsminister Vidkun Quisling. Da Berby mye senere omtalte Menstadslagets rolle, mente han at det kanskje hadde gitt Arbeiderpartiet rent flertall. Men han var dypt skuffet over hvordan det partiet hadde brukt makta si. Arthur Berby fikk en vei på Herøya oppkalt etter seg i 1993. I 2010 ble veien så fjernet, og veinavnet slettet. Berby får avslutte verket.

Industriell uorden er komponert av Bjørn Hatterud, men inneholder en rekke lydkilder. Følgende musikere har bidratt med lydopptak:

Alexander Rishaug – redigerte og miksede lydopptak av kjølevifter i datalagringssenter

André Borgen – feedback, synther og feltopptak

Bjørn Hatterud – kirkeorgel, analoge synther, effektbokser, båndekkomaskiner, feltopptak, programmering, sampling og AI-generering

Carsten Aniksdal – programmerte beats og synther

Espen Ursin – bratsj og effekter

Grunde Isaksætre – synth og effekter

Helene Rickhard – vokal, synth og effekter

Jonas Meurer Lunde – Buchla-synth og effekter

Julian Orlin Espe - gitar og effekter

Per Antonsen – programmerte beats og effekter

Sadomaoistan – steiner, metallstenger og verktøy

Samuel Martin – soundscapes

Simen Ruud – programmert lyd

Thomas Grødal – sampler, synth og effekter

Det er i tillegg benyttet en rekke samples fra offentlig tilgjengelige kilder, sånn som:

GKSKirken (Grenland Kristne Senter) videoarkiv på YouTube

Lydopptak av OHMs unge kunstnerspirer, samt skeptiske voksne i 1969

Musikk av Aage Samuelsen

Musikk av Ronald Holmberg

Lyder fra ulike fabrikker

Lydopptak av stemmen til Arthur Berby som gammel mann

Verket inneholder også KI-genererte sanger og opplesninger med utgangspunkt i offentlig publiserte tekster, hentet fra følgende kilder:

Fortellingen om tvetullingen er skrevet av historiker Runar Jordåen hos Skeivt arkiv. 

Beretningen om Lesbisk Rørsle i Telemark er fra en artikkel av Kjersti Ulriksen og Jeanette Høie fra Lesbisk Historielag Telemark, hentet hos Skeivt Arkiv.

Sitatene av Henrik Ibsen er fra et brev til Georg Brandes skrevet 17. februar 1871.

Alt av innlånte lyder er researchet fram, redigert, mikset, bearbeidet, endret og komponert sammen til ett verk av Bjørn Hatterud. Niklas Adam hos NOTAM har sammen med Hatterud mikset verket til kringlyd. Kurator Lars Mørch Finborud har vært en viktig samtalepartner underveis, og Mari Toft og Per Helge Berrefjord har bidratt med gode og kloke perspektiver.

Verket er komponert med støtte fra Kulturrådet.

Tveita september 2026 - Bjørn Hatterud

Bjørn Hatterud (f. 1977) er musiker, komponist, forfatter, kritiker og kurator fra bygda Veldre, bosatt i Groruddalen. Han har de siste tjue årene vært en sentral del av det norske eksperimentelle musikkmiljøet og har i tillegg til en rekke soloutgivelser på rundt tjue labler i en rekke land utgitt plater sammen med Conrad Schnitzler, Maja Ratkje, André Borgen, Espen Ursin og Origami Skandinavia. Han har holdt konserter og laget lydinstallasjoner på blant annet Øyafestivalen, Blå, Guilty Pleasure, Statens Kunstakademi, Kunstnernes hus og GalleryLab. Hatterud musikk har fått terningkast seks i Dagsavisen, blitt ropt ut som årets album i Morgenbladet, havnet på spillelister til Natt & Dag og NRK P3 – og fått publikum til å rømme fra halvfulle lokaler. Som forfatter har Hatterud vunnet Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne og Bibliotekets litteraturpris. Som frilanskurator har Hatterud blant annet jobbet for KODE, KORO, Nasjonalbiblioteket, Vigelandsmuseet og Vestfossen Kunstlaboratorium. Hatterud er klassereisende, funksjonshemmet og homofil og er i sitt arbeid særlig opptatt av motsetningsparene høy-/lavkultur, konformitet/motstand og normalitet/avvik. I 2021 mottok Bjørn Hatterud Fritt Ords pris.

__________________________________________